Flyvende hunder

“Glade Odour Neutraliser Fragrance Free er parfymefri. Den spesielle formuleringen fjerner odourmolekyler i luften, som f.eks. husdyr, toalett, røyk og innestengt luft, istedet for kun å tilsette en annen duft. Spray opp mot midten av rommet”.

Jeg fniser der jeg sitter stille for meg selv. I hånden har jeg den eneste dolektyren som er å finne innenfor halvannen kvadratmeter. Jeg ser for meg små hundemolekyler som svever i luften, og forestiller meg at neste gang jeg går på do, og noen har sprayet denne “odouren” på dobesøket før meg, vil det være et hav av hundemolekyler som kjemper for å ikke bli eliminert av den fryktinngytende Glade Odour. Dolektyre er fint. Det samme er litt Glade Odour Neutraliser Fragrance Free, som skjuler uønsket lukt. At en liten tekst på baksiden av en sprayflaske kan glede et lite hjerte, er heller ikke dumt. At de dessverre ikke vet å formulere seg riktig er en annen ting. Det bidrar til at fantasien slippes løs og at døtiden på do fylles med litt forsiktig latter – i selskap med små, svevende husdyrmolekyler, som snart skal møte motstand med Glade Odour.

Ordstans

Ordene stopper før de plopper ut av kjeften hennes. Hadde de først ploppet ut ville de ha havnet i feil rekkefølge og han ville mest sannsynlig ha trodd at hun var en idiot. Derfor holder hun kjeft. Hun får en snikende følelse av han allerede har dannet seg en mening om henne. Kanskje fordi hun holder kjeft. Kanskje fordi det virker som om hun ikke bryr seg. Kanskje fordi. Hadde han bare visst at hun gjerne vil at ordene skal fortone seg i riktig rekkefølge, med riktig mening og en aldri så liten gnist, så hadde han nok tenkt noe helt annet. Men nå holder hun kjeft.

Fiks deg sjæl!

Stefan er forholdsvis enkel å ha med å gjøre, men Hemnes er et sant helvete! Nå ligger hun strødd ut over hele gulvet og jeg har strengt talt ikke tid til å sette henne sammen. Hadde hun bare klart å fikse seg sjæl hadde livet vært så mye enklere – eller om jeg hadde hatt noen som fiksa henne. Brukermanualen er på 42 punkter, og jeg har kommet til punkt nummer 2. Jeg tør ikke tenke på hvor mange deler som dekorerer stuegulvet, men jeg vet at skruene som skal sette henne sammen rommer omtrent en halv bærepose. Det er sent og sengen er dekket av et hav av tøy. Tøyet skal egentlig ligge i Hemnes, men siden hun er motvillig og ikke gidder å fikse seg sjæl, og siden vi tydeligvis ikke kommer så godt overens, får jeg sove på det og se om vi har blitt bedre venner i morgen.

Kilende blikk

Hun fniste da hun sa at blikk ofte kan kile, og fortalte om de gangene det kilte litt ekstra godt. Hun nevnte at en sjelden gang skulle hun ønske at de varte litt lengre, og niholdt derfor på dem i noen ekstra sekunder før hun slapp taket.

Hun fortalte om de spesielle blikkene, de hun aldri ville glemme, de hun gledet seg til å se igjen og blikket hun drømte om. Hun hvisket at hun hadde et slikt blikk. Et blikk som ikke ville forsvinne med det første, som hun niholdt på i sine dagdrømmer og som smakte uskyldig søtt. Et blikk som forfulgte henne hvor hen hun gikk og som hun gledet seg til å se igjen. Og som hun ville se igjen.

Hun smilte og dro teppet forsiktig over benene og fortalte det hele som om det var en stor hemmelighet. Hun sa det kriblet i magen, og mente det burde få lov til å krible videre, selv om hun ristet på hodet og sa det hele egentlig var nytteløst. Hun følte seg som en fjortis, men lot det også være lovgitt siden det hele bare var en drøm. Hun sukket oppgitt. Til slutt ville hun snakke om noe annet, og jeg lot henne få lov til det.

Da blondina møtte pucken

A: Så de gikk i vantet?
P: De gikk i hvaforno’? Vanntett? Hva mener du?
A: De gikk i vantet! V-A-N-T-E-T.
P: Ah…..
*lang pause*
P: Som jeg sa, de ble slengt i veggen og sloss som noen galninger.
A: I vantet…
P: Ja, nettopp…

Jeg må innrømme at det ikke er lett å gjengi min første ishockeykamp. Spesielt når jeg ikke kjenner til en eneste regel i spillet, og da mener jeg; ikke en eneste én. Jeg vet hvem Espen ”Shampo” Knutsen er og jeg vet hva en hockeysveis er. Og at pucken er den svarte greia de slår etter. That’s it! Etter å ha sett hockey-gutta med de trange hjelmene svinse rundt ute på isen har jeg til og med skjønt konseptet med hockeysveis. Dessverre kommer jeg ikke så langt med det.

Idet kampen starter slippes den første blonde kommentaren som en bombe: ”Si meg, er det ikke flere spillere ute på banen? Hvorfor er det så mange innbyttere?” Den mer erfarne hockeyentusiasten ved siden av meg opplyser pent at det kun er 6 spillere som får lov til å være på isen av gangen. ”På hvert lag”, legger han til, for å forsikre seg om at jeg får det inn med teskje. Jeg smiler samtykkende og lener meg forsiktig tilbake for å nyte resten av testosteronshowet ute på isen. Jeg blir fort avbrutt da en hel gjeng av svette mannfolk braser inn i veggen foran meg. Jeg lirker av meg et lite “Guuud” og hopper lett i den iskalde stolen.

Spiller nummer 16 får 2 minutter for slashing, som gjør at jeg må henvende meg til sidemannen nok en gang, for å høre hva villmannen på isen ble utvist for. Jeg blunker et par ganger mens jeg tvinner håret; ”Hva er splashing?”, spør jeg idet jeg tror jeg har fått med meg det riktige ordet. ”Du mener slashing?”. ”Ehm, ja – slashing, ja”. ”Det er når spilleren slår etter den andre med kølla”. ”Aaaaah”, mumler jeg, mens jeg tenker at det var da råttent spill og 2 velfortjente minutter.

Ikke lenge etter slashinga kommer det en roughing. ”Det ligger litt i ordet, gjør det ikke?” sier sidemannen, før jeg rekker å åpne munnen. Jo, det var jo forsåvidt ganske røft, tenker jeg og hever øyenbrynene, mens jeg kjenner at pulsen blir høyere idet en hærskare av spillere braser sammen foran det ene målet. Køller og armer sloss om plassen. Etter nok en roughing, skjer en icing, så kommer en tripping og til slutt en hooking. Sidemannen til høyre får mer enn nok å gjøre.

Bak meg sitter en 13-åring som spretter opp av stolen idet den ene spilleren på bortelaget blir utvist i 2 minutter. ”Hæææ!? Får han bare 2 minutter!? Kødder du, eller!? Han skal ha fem!!”, brøler den lille yplingen mot dommeren. Før jeg rekker å snu meg har pucken plutselig havnet i bortelagets mål og absolute-music-slagere herjer over hallens høytalere.

Etter at 2.omgang er ferdig og en pølse i brød og vaffel er fordøyd, er jeg klar for å dra hjem. Jeg rekker imidlertid ikke å komme så langt før noen prikker meg på skulderen og opplyser at det er en periode til. Tydeligvis ikke 2. omganger, nei, men 3. p-e-r-i-o-d-e-r, tenker jeg og tusler ut i den iskalde hallen. Et usikkert glis brer seg om munnen min, da jeg forstår at jeg nok en gang har bevist for hele verden at mine hockeykunnskaper har nådd bunnen, og ikke minst; at jeg er et prakteksemplar av ei blondine.

Men alt i alt, kampen var knall og ikke minst spennende. Og jeg lærte faktisk masse. Dessuten ble jeg litt forelsket i spiller nummer 4. Dumme blondiner har nemlig lov til slikt.

Min første hockeykamp, men ikke den siste.

Duften av mormor

Idet jeg spaserer over storgata og er på vei mot Byporten dukker mormor plutselig opp i tankene mine. Det er noe kjent, noe som minner meg om henne.

Da jeg var yngre dro vi alltid til Danmark i sommerferiene, for å besøke mormor, morfar og Bella. Bella var en svart, liten og overvektig labrador, som levde livets glade dager på mormors frikadeller (og ellers alle restene som ble igjen etter de utallige måltidene som ble servert i huset). For hver sommer ble Bella bare større. Mormor krympet og ble mindre.

Huset luktet mormor og morfor, og av og til Bella. Spesielt de gangene Bella var ute og luftet morfar i regnet. Da luktet huset mest av våt hund.

Nå lukter det altså mormor. Det er noe som siver gjennom luften. Noe kjent. Det er noen som røyker sigar. Mormors sigar.

Betatt av et flatt land

Jeg legger boken forsiktig sammen, putter den i setet foran meg og venter på at giganthjulene skal treffe jorden. Jeg utveksler et blikk med mannen ved siden av meg. Gir et kort og anstrengt smil. Kroppen er anspent. Hver eneste muskel spenner seg i takt med maskinverkets bevegelser. Først når flyet lander senkes skuldrene. Welcome to Copenhagen, Kastrup Airport.

Jeg venter på den sorte bagen. Oslo, Flight Nb495: belt 5. Skuldrene er sunket. Rundt meg lukter det røyk. Mens jeg står og venter tar jeg meg selv i å smile. Det samme gjør piken ved side av meg. Hun venter også. Holder en mobil i hånden. Hun er pyntet. Smilet hennes brer seg om munnen i det en tekstmelding tikker inn. Hun ler stille for seg selv. Og jeg smiler. Det er noe med dette landet. Noe med menneskene. Noe med atmosfæren. Godheten.

Den sorte baggen har fremdeles ikke kommet. Piken med smilet har forduftet. Jeg setter meg ned. Observerer. Venter. Ved siden av meg sitter en liten gutt med besteforeldrene sine. Dansker. Reiser alene. Tydelig at de venter på det samme som meg. Ørene mine fylles av herlige bløte konsonanter. En godhet og varme. Oppriktig og ærlig. Langt fra hakkete.

På et bord til venstre sitter et ungt par. Gutten røyker. På bordet står en flaske rødvin. De er avslappet. Rolige. De venter.

Baggen gnager inn i skuldrene. Jeg finner den riktige kupèen. Plasserer baggen i hyllen over setet. God plass. En ung mor setter seg i dobbeltsetet ved siden av meg. Drengen hennes er vred. Vil ikke. Han skriker. Kom så, August. Du som så godt ka’ li’ tog. Så slemt er det nu ik’.

Igjen er det noe i stemmen. Noe beroligende. En kjærlighet. Langt fra hysteri. Langt fra irriterende. Heller avslappet. Jeg er betatt. Av et land. Et flatt land. Og av menneskene. Jeg kan ikke riktig si hva det er. Men noe er det.

- Du er jo jente, mann!

“Tante, du veit at man kan få baby uten å være gift eller å ha kjæreste? Du veit det? Ja, selvfølgelig veit du det. Du er jo jente, mann!”

Noen ting bør man vite som kvinne, og dette er en av de – at man kan få et avkom uten verken å være gift eller å ha kjæreste. Enten er nevøen min veldig gira på å få et søskenbarn som han kan leke med, eller så mener han at tantes klokke begynner å tikke litt for høyt og litt for fort.

Jeg for min del, aner ikke hvilken klokke det er snakk om. Og dersom det er noe som begynner å tikke her i gården, så skal jeg sørge for at jeg har nok verktøy tilgjengelig slik at ulyden forsvinner fortere enn svint. Og det burde jeg være mann nok til å vite.