Prinsessen på erten

Jeg er nok en liten prinsesse. Det kan forklare mitt dårlige sovehjerte. Jeg mangler kun en prins som kan oppdage det og plassere en gylden krone på mitt hode. Det må være en snorkfri prins, likeså én som ikke puster alt for tungt i søvne. Ja, og en av de som ikke snur seg så mange ganger i løpet av en natt, men én som ikke bryr seg så mye om jeg gjør det. Han må også like å sove der det er mørkt og stille, og dessuten slutte å legge erter under madrassene for å bevise at han har med en ekte prinsesse å gjøre – et kriterie som må oppfylles dersom han vil ha en medgjørlig prinsesse ved sin side.

Det er ikke helt greit å være en prinsløs og ukronet prinsesse uten at det er så mange som vet hva det betyr. Dersom det er noen som har tips til hvordan jeg kan bli litt mindre kongelig av meg, så mottas dette med takk. Tror ikke kroner og royale begivenheter er noe for meg. En god natts søvn ville derimot ha vært ubetalelig.

“Da skjønte de at dette var en ordelig prinsesse, siden hun kunne merke erten gjennom tyve madrasser og tyve edderdunsdyner. Så ømskinnet kan bare en ordentlig prinsesse være”.

En PT. Min PT.

- Hva faen skal du egentlig med en personlig trener? Han passet på å heve stemmen slik at resten av pendlerne fikk med seg hva han sa. Bussen var stappfull av mennesker på vei hjem fra jobb. Jeg visste at nå var det om å holde ut i fem minutter med den idiotiske hetsetokten. Vi stod ved siden av hverandre i bussleddet, med tomme ansikter på hver vår kant. Kun for oppmerksomhetens skyld, og for å prøve og vinne en dustete diskusjon, var det høstens investering som var dagens blemme. Det var hans lille lek, som han nå skulle prøve å stikke hull på. Jeg hadde nevnt det for ham tidligere. Faktisk med en gang kontrakten var signert. Akkurat da var jeg stolt, og samtidig litt flau. Nå var jeg bare stolt og viste janteloven og kverulanten fingeren. Det var en investering i kropp og sjel, sa jeg. En investering som krevde et stort innhugg i lommeboka, men som tilgjengjeld ga meg akkurat det jeg trengte. Det var mitt behov, mitt ønske og mine mål. Jeg tittet ut av vinduet, løftet haken og sa at han måtte få lov til å mene hva han ville. Bussen stoppet og flere av de tomme ansiktene hadde forsvunnet. Kverulanten dro for å finne en ny blemme han kunne stikke hull på, mens jeg spaserte nedover gaten med et stort smil om munnen og med treningstøyet i ryggsekken. Jeg skulle møte en PT. Min PT.

Mystiske hender

“P, jeg mente virkelig det med hendene. Noen ganger er jeg skikkelig teit” (SMS mottatt 04:17:15 – natt til lørdag).

Da jeg leste meldingen tidlig neste morgen stod jeg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvilken esensiell ting hadde jeg gått glipp av under samtalen med vedkommende denne kvelden? Akkurat hva hadde vi diskutert om når det gjaldt hender? Hadde vi i det hele tatt snakket om hender? Mine hender? Hans hender? Og hvorfor skulle han være teit? Dagen etter kunne vi begge fastslå at dette var spørsmål vi aldri kom til å få svar på. Promillen hadde slettet alle spor og ingen vitner var å få tak i.

An earthbound angel

Jeg er ikke overtroisk. Nei, jeg er ikke det. Kors på halsen, ti kniver i hjertet

Med mindre du regner med de gangene jeg hopper over kumlokk og gjentar tvi, tvi, tvi, mens jeg spytter tre ganger over skulderen når jeg ser en sort katt passere gata.

Jeg har kommet over kumlokkene, kattene er det derimot litt verre med. Det vanker ofte noen “tvi’er” ute i gården når en askesvart katte smyger seg over veien.

Jeg har i grunnen vanskelig for å tro på noe som helst. Dette betyr ikke at kommende innlegg skal handle om “krig, fred, religion og sånn”, men kun om en liten, uforståelig hendelse som skjedde i dag. På en vanlig onsdag. Onsdag den 13. september, 2006.

Riktignok den trettende, men absolutt ingen fredag. Noe superstitious var det riktignok. Forklaringen på den lille hendelsen kan ligge i vitenskapelige begrunnelser, som gjør at alt det overtroiske kan glemmes. Etter min mening må det ligge en teknisk finurlighet over fenomenet. Muligens en hackers kunstverk. I så fall; du klarte å lure meg.

And here it goes (the long version):
Denne bloggen (tidligere bloggversjon) er en del av blogger.com’s fantastiske publiseringsverktøy som benyttes av alle skrivelystne webdiktere. I dette skriveverktøyet har man mulighet for å formatere HTML-koder i en template-fil. Altså i en mal som forteller hvordan bloggen din skal se ut. Ettersom nettstedet mitt venter på en dramatisk makeover, ønsket jeg å lage en veldig enkel blogg i påvente av ny.

(Poenget kommer sigende)

Jeg sitter og plundrer med template-fila, og bytter ut litt koder her og der. Plutselig forsvinner halvparten av kodene idet fingrene på et merkverdig vis klarer å trykke på delete-knappen. I stor fortvilelse og frustrasjon prøver jeg å gjøre alt for å få kodene tilbake. Etter en god stund og mange “tilbake”, “undo” og banneord fattigere, må jeg innse at kodene er sporløst forsvunnet. Jeg logger meg av blogger.com og kikker på en tom og blank nettside, som ikke viser så mye som ett blogginnlegg.

*Hundrevis av minutter senere*

Jeg logger meg på blogger.com igjen og trykker på “template”-knappen for å kartlegge skadene.

“Ikke mye igjen her”, dundrer de små grå.

Men helt nederst, på siste kodelinje kan jeg skimte noe som ikke hører hjemme. Tre, små ord, som verken er omringet av tagger eller andre koder. Tre ord som jeg ikke kan fatte og begripe hvordan de har kommet seg dit. Tre ord som; “An earthbound angel”

Ei venninne av meg spurte om jeg hadde drømt, men jeg kan med hånden på hjertet (og kors på halsen) si at det har jeg ikke.

Det er ikke ljug. Æresord.