Motivasjon og trening er to ord som enkelte ganger kan være vanskelig å kombinere. Uteblir motivasjonen er det stor fare for at treningen trekkes med i dragsuget. Hjelpen er imidlertid ikke langt unna og det er helt gratis.

Digital treningsmotivasjon for å yte ekstra

Lite motivert lommebok

Norges og Nordens største treningssentre tjener grovt på personlige trenere, som blant annet har som oppgave å motivere deg til å yte maks de siste, svette 600 meterne på tredemølla.

“Leter du etter motivasjonen, trenger du nye ideer, vil du komme et steg videre: prøv en Personlig Trener!” Treningskjeden Elixia lokker den dårlige samvittigheten vår med fristende ord som motivasjon og nye ideer. Og enkelte ganger er det ingen tvil om at  motivasjonen vår trenger et dytt i riktig retning, men det er ikke alltid at lommeboka følger etter.

RunKeeper – digital motivasjon

Et smart og billig alternativ for treningsmotivasjon er treningsprogrammet, RunKeeper. En av mange treningsapplikasjoner som enkelt kan lastes ned på mobilen. Har du ikke en smartphone, er det haugevis med andre alternativ du kan bruke, som f.eks Sports Tracker.

Med snertne RunKeeper installert på mobilen, sammen med din egen “offline” spilleliste i Spotify, er du klar for å loggføre, måle og forbedre dine treningsresultater, og ikke minst bli motivert til å trene, bli bedre og pushe deg selv litt ekstra.

Kontroll

Treningen kan være alt fra sykling, løping, skigåing – you name it. Med GPS på mobilen registrerer programmet hvor man beveger seg og hvilke høydestigninger som er i løypa. Sammen med klokka som tikker og går under treningsperioden regner programmet ut gjennomsnittstid, kaloriforbruk og antall kilometer løpt, gått eller syklet.

Brukergrensesnitt i RunKeeper

Om du ønsker å betale en femtilapp for å få tilgang til pro-versjonen, får du opplest hvor langt du har løpt, gjennomsnittlig hastighet og hvor lang tid du har brukt. På denne måten får du full oversikt over treningsøkten uten å se på mobilen og anstrenge deg mer enn nødvendig. Svett luksus! 

Egenevaluering på nett

Etter ferdig gjennomført treningsøkt lastes all informasjon opp på www.runkeeper.com, hvor du lager en egen profil. Her vil du ha en samlet oversikt over alle øktene dine, og kan sammenligne resultatene med tidligere treningsrunder. Om du har forbedret dine prestasjoner vil du motta en egen “personal record” basert på antall kilometer du har trent siden forrige måned. Det eneste som mangler er at noen ringer på døra og henger en medalje rundt halsen din. ”Personal record” skiller seg ut på de ulike aktivitetsformene du registrerer.

Street Teams og ruter

Om du har andre i nettverket ditt som også benytter RunKeeper kan du etablere egne Street Teams. Her kan man motivere hverandre, eventuelt bruke andre virkemidler, samt se aktivitetene og løypene til de andre medlemmene i gruppa. Om du vil offentliggjøre dine resultater i den sosiale mediesfæren og føle presset ytterligere, er Twitter og Facebook kun et tastetrykk unna. Har du en fast løperute kan du registrere den som en egen rute, og sammenligne dine prestasjoner for hver gang ruten er gjennomført.

Så, har du ikke råd til en egen personlig trener og trenger en eller annen form for motivasjon eller “pisk” for å komme i gang med f.eks løpingen? RunKeeper er absolutt verdt en titt.

Hva skjer med alle profilene du har opprettet i de sosiale mediekanalene når du dør? Har du planlagt hvordan ditt digitale liv kommer til å se ut når du ikke lenger eksisterer i RL (Real Life)?

 
Disse spørsmålene er nok det siste du tenker på når døden er et tema. Likevel kan det være en tankevekker å se hvordan den største sosiale mediekanalen håndterer de avdødes profiler, og hvordan du selv kan være med å forme din egen digitale gravlund når du logger av den virkelige verdenen.

En digital minnebok

Facebook, Twitter, Flicker, LinkedIn, Gowalla, YouTube, MySpace, Blogger osv. Fellesnevneren for alle merkevarene er at de er betydelige aktører i vårt sosiale medielandskap. En arena hvor vi etterlater oss flere digitale fotspor enn det vi er klar over. En digital minnebok som lagrer bilder og tanker fra vårt virkelige liv.

Facebook har i dag over 500 millioner profiler på verdensbasis. I følge Death and Digital Legacy dør det ca 200 000 facebook-brukere hvert år. Fra fjesboka kom på banen i 2004 og frem til 2007 var selskapets policy å slette Facebook-profilene til de avdøde. Dette endret seg etter “Virginia Tech”-massakren i 2007, da flere studenter ønsket å hedre sine drepte medstudenter på Facebook. Selskapet endret reglene og opprettet en alternativ “minneside”.

“Til-minne-gjøre”-profil

Når noen dør kan Facebook-profilen bli omgjort til en “minneside” der venner og bekjente får lov til å ta farvel i den virtuelle verdenen. Før en side blir registrert som en “minneside” må det sendes inn et skjema til Facebook hvor profilen kan endres til en ”Til-minne-gjøre”-profil eller den kan fjernes permanent. Før profilen endres må dødsfallet dokumenteres med henvisning til en dødsattest eller dødsannonse. Datatilsynet i Norge er skeptisk til “minneside”-alternativet og ber de etterlatte sette seg godt inn Facebook’s brukervilkår før de fryser profilene til de avdøde. Facebook kan benytte informasjon fra brukernes profiler frem til profilen bli slettet. Det er først når profilen slettes at denne betingelsen faller bort.

Digital testament

Facebook er en av mange sosiale arenaer i den digitale verdenen. Hva med resten? I USA har flere sett verdien av å opprette “digitale begravelsesbyråer” som tar hånd om din digitale profil når du dør. Et eksempel er Legacy Locker som gir deg muligheten til å opprette en egen konto hvor du oppgir brukerkontoer, passord og hvilke personer du ønsker skal forvalte de ulike profilene dine. Du har også muligheten til å opprette egne e-poster som sendes ut til venner, bekjente og kollegaer.

Ved å opprette et digital-testament eller webtestament kan du sørge for at din digitale gravlund blir ivaretatt og forvaltet slik du ønsker. En ting er hva de etterlatte ønsker, en annen ting er hva du selv ønsker å etterlate deg i verdensveven.

Hvilke “sosiale antenner” bør du ha som kommunikasjonsspreder i sosiale medier?

Hva karakteriserer personen du ansetter for å representere firmaets ansikt utad på Facebook, Twitter og firmabloggen? Er det personen som “kan noe om” sosiale medier?

Ifølge Mashable er det 4 faktorer som du kan se etter hvis du først er ute og leter:

1. Gode kommunikasjonsevner
   Øverst på listen kommer naturligvis “gode kommunikasjonsevner”. Dette innebærer normale sosiale antenner i det virkelige liv, så vel som i det digitale. Personen må ha evnen til å lytte, lese, tyde, og kommunisere med ulike mennesketyper. En absolutt fordel er å ha evnen til å tilpasse seg den sosiale konteksten. Et snev av sosiologiforståelse er pluss i margen.
2. Solide skriveferdigheter
   Personen du ansetter i denne rollen må ha en god skriftlig fremstillingsevne. Vedkommende må kunne sette setninger sammen på en forståelig måte og ofte formulere et svar og innhold med et begrenset antall tegn tilgjengelig. Sjarm, humor, personlighet og en ”uformell tone” er fine og attraktive egenskaper hos denne personen.
3. Sosiale antenner
   Sosiale medier er synonymt med det vi på godt norsk kaller for “sosiale antenner”. Personen som viser at de er “sosialt til stede” er å foretrekke fremfor personer som sitter begravd i PCen. Se etter engasjerte personer som ikke er redd for å bli kjent med nye mennesker og som tør å samarbeide med andre kollegaer på tvers av ulike avdelinger.
4. Entusiasme
   Engasjement og entusiasme er alfa og omega i en person som skal drifte bedriftens sosiale mediekanaler. Personen må være en aktiv bidragsyter og tørre å utvikle nye ideer og innspill til selskapets sosiale mediesfære. Entusiasme rundt utviklingen i det digitale mediebildet er en forutsetning, på lik linje som å tørre og ta del i utviklingen.

Etter en lang dag på jobben hopper jeg på 54-bussen og plasserer meg i det første og beste ledige setet. Etter et par humpete minutter annonserer bussjåføren holdeplassen min. Jeg smyger meg ut og aner fred og ingen fare.

Jeg finner frem hanskene mine fra vesken og tripper bortover i retning av leiligheten min. Det er ca 100 meter igjen før jeg kan komme inn i varmen og få av meg støvlettene. Med en gang jeg begynner å spaserer bortover gaten hører jeg plutselig noen som kommer heseblesende og løpende bak meg, i et tempo som tilsier at noe er fullstendig galt.

Akkurat i samme øyeblikk som jeg snur meg, ser jeg to unggutter komme hylende og løpende på hver sin side av undertegnede, mens de bruker alle sine krefter på å gi meg et skikkelig rumpeklask, på hver av mine rumpeballer. Den ene tar høyre side, mens den andre koordinerer sitt slag på venstre – uhyggelig synkronisert og uhyggelig hardt.

I ren overraskelse og forbauselse rekker jeg ikke å lirke av meg annet enn et lite “Shit, hva var det?”. Hadde jeg hatt joggesko og vært litt mer til stede skulle jeg ha løpt etter jyplingene, og gitt de noen ordentlige klask tilbake.

Foreløpig tar jeg det som en kompliment, en sviende kompliment sådan.

Jeg er sikker på at jeg ble betraktet som et lett offer for et interessant veddemål, men fra i dag av skal jeg holde øynene oppe for Sagenes nye Rumpeklaskebande som utøver rumpestreker på uskyldige og intetanende forbipasserende.

“Glade Odour Neutraliser Fragrance Free er parfymefri. Den spesielle formuleringen fjerner odourmolekyler i luften, som f.eks. husdyr, toalett, røyk og innestengt luft, istedet for kun å tilsette en annen duft. Spray opp mot midten av rommet”.

Jeg fniser der jeg sitter stille for meg selv. I hånden har jeg den eneste dolektyren som er å finne innenfor halvannen kvadratmeter. Jeg ser for meg små hundemolekyler som svever i luften, og forestiller meg at neste gang jeg går på do, og noen har sprayet denne “odouren” på dobesøket før meg, vil det være et hav av hundemolekyler som kjemper for å ikke bli eliminert av den fryktinngytende Glade Odour. Dolektyre er fint. Det samme er litt Glade Odour Neutraliser Fragrance Free, som skjuler uønsket lukt. At en liten tekst på baksiden av en sprayflaske kan glede et lite hjerte, er heller ikke dumt. At de dessverre ikke vet å formulere seg riktig er en annen ting. Det bidrar til at fantasien slippes løs og at døtiden på do fylles med litt forsiktig latter – i selskap med små, svevende husdyrmolekyler, som snart skal møte motstand med Glade Odour.

Ordene stopper før de plopper ut av kjeften hennes. Hadde de først ploppet ut ville de ha havnet i feil rekkefølge og han ville mest sannsynlig ha trodd at hun var en idiot. Derfor holder hun kjeft. Hun får en snikende følelse av han allerede har dannet seg en mening om henne. Kanskje fordi hun holder kjeft. Kanskje fordi det virker som om hun ikke bryr seg. Kanskje fordi. Hadde han bare visst at hun gjerne vil at ordene skal fortone seg i riktig rekkefølge, med riktig mening og en aldri så liten gnist, så hadde han nok tenkt noe helt annet. Men nå holder hun kjeft.

Stefan er forholdsvis enkel å ha med å gjøre, men Hemnes er et sant helvete! Nå ligger hun strødd ut over hele gulvet og jeg har strengt talt ikke tid til å sette henne sammen. Hadde hun bare klart å fikse seg sjæl hadde livet vært så mye enklere – eller om jeg hadde hatt noen som fiksa henne. Brukermanualen er på 42 punkter, og jeg har kommet til punkt nummer 2. Jeg tør ikke tenke på hvor mange deler som dekorerer stuegulvet, men jeg vet at skruene som skal sette henne sammen rommer omtrent en halv bærepose. Det er sent og sengen er dekket av et hav av tøy. Tøyet skal egentlig ligge i Hemnes, men siden hun er motvillig og ikke gidder å fikse seg sjæl, og siden vi tydeligvis ikke kommer så godt overens, får jeg sove på det og se om vi har blitt bedre venner i morgen.

Hun fniste da hun sa at blikk ofte kan kile, og fortalte om de gangene det kilte litt ekstra godt. Hun nevnte at en sjelden gang skulle hun ønske at de varte litt lengre, og niholdt derfor på dem i noen ekstra sekunder før hun slapp taket.

Hun fortalte om de spesielle blikkene, de hun aldri ville glemme, de hun gledet seg til å se igjen og blikket hun drømte om. Hun hvisket at hun hadde et slikt blikk. Et blikk som ikke ville forsvinne med det første, som hun niholdt på i sine dagdrømmer og som smakte uskyldig søtt. Et blikk som forfulgte henne hvor hen hun gikk og som hun gledet seg til å se igjen. Og som hun ville se igjen.

Hun smilte og dro teppet forsiktig over benene og fortalte det hele som om det var en stor hemmelighet. Hun sa det kriblet i magen, og mente det burde få lov til å krible videre, selv om hun ristet på hodet og sa det hele egentlig var nytteløst. Hun følte seg som en fjortis, men lot det også være lovgitt siden det hele bare var en drøm. Hun sukket oppgitt. Til slutt ville hun snakke om noe annet, og jeg lot henne få lov til det.

A: Så de gikk i vantet?
P: De gikk i hvaforno’? Vanntett? Hva mener du?
A: De gikk i vantet! V-A-N-T-E-T.
P: Ah…..
*lang pause*
P: Som jeg sa, de ble slengt i veggen og sloss som noen galninger.
A: I vantet…
P: Ja, nettopp…

Jeg må innrømme at det ikke er lett å gjengi min første ishockeykamp. Spesielt når jeg ikke kjenner til en eneste regel i spillet, og da mener jeg; ikke en eneste én. Jeg vet hvem Espen ”Shampo” Knutsen er og jeg vet hva en hockeysveis er. Og at pucken er den svarte greia de slår etter. That’s it! Etter å ha sett hockey-gutta med de trange hjelmene svinse rundt ute på isen har jeg til og med skjønt konseptet med hockeysveis. Dessverre kommer jeg ikke så langt med det.

Idet kampen starter slippes den første blonde kommentaren som en bombe: ”Si meg, er det ikke flere spillere ute på banen? Hvorfor er det så mange innbyttere?” Den mer erfarne hockeyentusiasten ved siden av meg opplyser pent at det kun er 6 spillere som får lov til å være på isen av gangen. ”På hvert lag”, legger han til, for å forsikre seg om at jeg får det inn med teskje. Jeg smiler samtykkende og lener meg forsiktig tilbake for å nyte resten av testosteronshowet ute på isen. Jeg blir fort avbrutt da en hel gjeng av svette mannfolk braser inn i veggen foran meg. Jeg lirker av meg et lite “Guuud” og hopper lett i den iskalde stolen.

Spiller nummer 16 får 2 minutter for slashing, som gjør at jeg må henvende meg til sidemannen nok en gang, for å høre hva villmannen på isen ble utvist for. Jeg blunker et par ganger mens jeg tvinner håret; ”Hva er splashing?”, spør jeg idet jeg tror jeg har fått med meg det riktige ordet. ”Du mener slashing?”. ”Ehm, ja – slashing, ja”. ”Det er når spilleren slår etter den andre med kølla”. ”Aaaaah”, mumler jeg, mens jeg tenker at det var da råttent spill og 2 velfortjente minutter.

Ikke lenge etter slashinga kommer det en roughing. ”Det ligger litt i ordet, gjør det ikke?” sier sidemannen, før jeg rekker å åpne munnen. Jo, det var jo forsåvidt ganske røft, tenker jeg og hever øyenbrynene, mens jeg kjenner at pulsen blir høyere idet en hærskare av spillere braser sammen foran det ene målet. Køller og armer sloss om plassen. Etter nok en roughing, skjer en icing, så kommer en tripping og til slutt en hooking. Sidemannen til høyre får mer enn nok å gjøre.

Bak meg sitter en 13-åring som spretter opp av stolen idet den ene spilleren på bortelaget blir utvist i 2 minutter. ”Hæææ!? Får han bare 2 minutter!? Kødder du, eller!? Han skal ha fem!!”, brøler den lille yplingen mot dommeren. Før jeg rekker å snu meg har pucken plutselig havnet i bortelagets mål og absolute-music-slagere herjer over hallens høytalere.

Etter at 2.omgang er ferdig og en pølse i brød og vaffel er fordøyd, er jeg klar for å dra hjem. Jeg rekker imidlertid ikke å komme så langt før noen prikker meg på skulderen og opplyser at det er en periode til. Tydeligvis ikke 2. omganger, nei, men 3. p-e-r-i-o-d-e-r, tenker jeg og tusler ut i den iskalde hallen. Et usikkert glis brer seg om munnen min, da jeg forstår at jeg nok en gang har bevist for hele verden at mine hockeykunnskaper har nådd bunnen, og ikke minst; at jeg er et prakteksemplar av ei blondine.

Men alt i alt, kampen var knall og ikke minst spennende. Og jeg lærte faktisk masse. Dessuten ble jeg litt forelsket i spiller nummer 4. Dumme blondiner har nemlig lov til slikt.

Min første hockeykamp, men ikke den siste.

Idet jeg spaserer over storgata og er på vei mot Byporten dukker mormor plutselig opp i tankene mine. Det er noe kjent, noe som minner meg om henne.

Da jeg var yngre dro vi alltid til Danmark i sommerferiene, for å besøke mormor, morfar og Bella. Bella var en svart, liten og overvektig labrador, som levde livets glade dager på mormors frikadeller (og ellers alle restene som ble igjen etter de utallige måltidene som ble servert i huset). For hver sommer ble Bella bare større. Mormor krympet og ble mindre.

Huset luktet mormor og morfor, og av og til Bella. Spesielt de gangene Bella var ute og luftet morfar i regnet. Da luktet huset mest av våt hund.

Nå lukter det altså mormor. Det er noe som siver gjennom luften. Noe kjent. Det er noen som røyker sigar. Mormors sigar.